Nina Malterud
Hvordan opplever lekfolk kunst?
Dette blir en svært subjektiv artikkel, men jeg (Jakub) mener ikke at det er noe galt. Vi betrakter oss selv som dyktige håndverkere, som innimellom har beveget oss i mer kreative områder, og er litt mer sensitive overfor god komposisjon enn de fleste - men komposisjon utgjør bare halvparten av kunsten. For å best formidle Nina som person og kunsten hun skaper, vil vi ikke late som vi er eksperter som vet hva vi skriver om, men har i stedet valgt å fokusere på våre subjektive følelser som vi opplevde da vi besøkte henne og så hva hun arbeider med.
Nina inviterte oss til studioet sitt, der hun skaper sin kunst, planlegger utstillinger, og tilbringer mange av dagene sine. Det var et utrolig inspirerende sted - hun har et stort rom i 2. etasje i en eldre bygning i Laksevåg til disposisjon. Store vinduer på den ene siden og mindre på den andre ga oss fantastisk lys, som vi som fotografer umiddelbart reagerte på med 'kan vi slå av lyset?'. Heldigvis fikk vi lov til det.
Vi startet med en kopp kaffe og en prat.
Nina har jobbet med keramikk siden 1975. Dette er ufattelig lenge for folk som er rundt 30 år gamle. Det er så mye kunnskap og vitenskap involvert i både det konseptuelle og håndverksmessige ved Nina og hennes arbeider, at ikke alle, inkludert oss, vil forstå dette umiddelbart og på et bevisst nivå - men man trenger ikke en spesiell utdannelse for å kunne oppleve kunsten hennes på et ubevisst nivå.
Når man googler Nina Malterud, finner man først og fremst ordet ‘kunsthåndverker’ assosiert med navnet hennes. Man finner ikke lange selvbiografiske tekster om henne, og vi følte at Nina ikke var så glad i å skryte av seg selv. Til tross for alle hennes publikasjoner, utstillinger og kunstverk hun har produsert, snakker hun seg selv ned om sin rolle i prosessen. Dette at kunstnerne ikke vil si så mye om arbeidene sine, har vi støtt på tidligere. Det er kanskje fordi de er redde for å forenkle noe som er svært komplekst?
Nina lager keramikk. Det er ulike typer objekt som utgjør hennes kunst. Noen ligner på fliser eller fat, andre på brett eller skåler. De er ikke primært ment for å bli brukt som fat eller skåler, men om en kjøper velger å gjøre det, så får de lov – sa Nina og lo.
Noen av hennes arbeider bør plasseres på gulvet eller et bord, andre bør henges på veggen. Hun produserer stadig nye kunstverk, og bruker mye tid på å bare se på uttrykket og arbeide videre på det. Flytte fatet høyere opp. Snu det rundt. Lage et nytt fordi det som er på bordet nå ikke helt passer, eller kanskje bruke et gammelt stykke, som hun har en stor samling av på hyllene. Ja, gjenbruk er viktig i Ninas kunst.
Hun ventet på oss før hun åpnet ovnen for å ta ut de nyeste flisene hun har produsert. Hun sier at hun selv ikke vet hva resultatet blir, men jeg tror ikke det er helt sant – med så mye erfaring har hun en god peiling på hva resultatet blir, men det er de små variasjonene som holder henne inspirert og fascinert av keramikk etter så mange år. Vi var heldige som fikk fotografere henne mens hun tok ut flisene, og mens hun strakte armene ut og så på dem for første gang. Ansiktet hennes lyste opp, og i et lite øyeblikk så hun ikke ut som en eldre dame, men som en liten jente igjen, fascinert av det som hadde skjedd i brenningen.
Det var mange kunstverk nøye arrangert på det store arbeidsbordet i studioet. Ninas kunst har gjennom årene blitt mer og mer konseptuell, så det krever at man enten vet hva man skal se etter, eller åpner seg emosjonelt dypt nok for å virkelig oppleve kunstverkene. Som fotografer skjønte vi med en gang at komposisjonen fungerte utmerket. De blågrønne fatene hun hadde lagt ut på bordet fikk oss til å tenke på havet, vannet, steinene og bølgene. Flisene hun også hadde lagt ut, minnet Dawid om trær i skogen, og meg (Jakub) om alle de fargerike mineralene man finner ved kysten i varmere land. Uansett hvilke bilder man får ved å se på denne kunsten, så lenge den stimulerer fantasien og får en til å tenke, så er målet nådd.
Det er ingen tvil om at man kan oppleve denne kunsten på et betydelig dypere nivå, og jeg følte at jeg nesten kunne smake flere nyanser. Lekfolk som oss kan absolutt dra nytte av kunst. Vi får kanskje ikke det hele bildet, og det er derfor jeg håper at reisen vår tar oss tilbake til det vi tidligere har opplevd, og lar oss oppdage mer.
